Å være besteforelder; mormor, morfar, farmor eller farfar er godt, berikende og gledesfylt for mange. For noen er det ikke det. Som alltid i menneskelig relasjoner er det utrolig mange forhold som påvirker. Det påvirker både både hyppighet og engasjement. Hos besteforeldre.
Som ny mor var noe av det første jeg fikk høre, av min svigermor: «Ikke vent at jeg stiller opp som barnevakt.» Nå hadde jeg ikke noen forventninger om det, i utgangspunktet, men ble litt forundret. Egentlig. For hun var engasjert, til de grader, i vår eldste datter. Nå bodde vi et stykke unna, så det var ingen overhengende fare for forespørsel om barnepass. Vi pakket barn og katt i bil eller tok tog uten katt og kom på besøk eller ba om besøk. Når det måtte passe henne.
Så flyttet vi nærmere og hadde i mellomtiden fått en datter til. Henne var det ikke så stas med, fra bestemors side. Men hun hadde bestefar, til han døde. Mine foreldre var døde, ingen mormor eller morfar. Annet enn i ord og på bilder.
Da vi endelig ble morfar og mormor var gleden stor. Dessverre ble det veldig mye skrantende helse på morfar og ork og overskudd desto mindre. Men glede over barnebarna er der. Og vi ser dem på langt nær nok. Men det er en helt annen historie.
Så leser jeg: Dette. Og tenker mitt. Stille opp? Så klart man gjør det. Men: Generasjonsplikt å stille opp? Plikt?? Det ville vel være bra traurig om det skulle være en plikt å skulle være sammen med sitt barnebarn. Både for barn, barnebarn og besteforeldre. Tenker jeg. Og skal besteforeldre stille opp alltid? Jeg så klager over at barnevakt og barnebarnsbesøk foregikk på besteforeldrenes premisser. Slik må det vel være??
Helse, alder, bolig, økonomi og eventuelt arbeid spiller også inn. Så bildet er kanskje ikke så entydig? Eller enkelt? Det kanskje om å gjøre å finne balansen?
.jpg)
.jpg)
